SPEED MARKETING

Tilbud til alle!

Hvordan etablere forretningspraksis med digital markedsstrategi som utgangspunkt. Skal du lykkes med din virksomhet, så må du tenke digitalt fra dag én!
KLIKK HER
Speed Marketing - Jarle Ørnebo | Individet mot kollektivet
40828
post-template-default,single,single-post,postid-40828,single-format-standard,ajax_fade,page_not_loaded,,select-child-theme-ver-1.0.0,select-theme-ver-1.8,smooth_scroll,side_menu_slide_with_content,wpb-js-composer js-comp-ver-4.12,vc_responsive
 

Individet mot kollektivet

Individet mot kollektivet

For tusener av år siden levde det mennesket som først oppdaget ilden. Han ble sannsynligvis brent på det bål han hadde lært sine brødre å tenne. Han ble betraktet som en illgjerningsmann i pakt med en djevel som menneskeslekten fryktet. Men siden hadde menneskene ilden til å varme seg ved, til å koke sin mat med og til å opplyse sine huler med. Han hadde etterlatt dem en gave de ikke hadde forstått og han hadde løftet mørket fra jorden.

Redaktører: Jarle Ø. Ødegaard og Morten Hagelund

(Artikkelen er publisert som Studerende Liberalister ved Norges MarkesHøyskole (NMH) vårsemeteret 1995)

Århundrer senere var det en mann som oppfant hjulet. Han ble sannsynligvis radbrukket på det hjul han hadde lært sine brødre å lage. Han ble betraktet som en forbryter som hadde dristet seg ut på forbudt område. Han hadde etterlatt dem en gave de ikke hadde forstått og han hadde åpnet en ny verden.

Dette menneske, det første og ukuelige, står i innledningskapitlet til hver legende menneskeslekten har nedtegnet om sin opprinnelse. Prometevs ble lenket til en klippe og hakket av gribber – fordi han hadde stjålet gudenes ild. Adam ble dømt til å lide – fordi han hadde spist av kunnskapens tre. Likegyldig hvilken legende det gjelder, visste menneskeslekten et sted i sin dunkle erindring at dets heder og glans begynte med et enkelt individ og at denne ene måtte betale for sitt mot.

Gjennom århundrene har det vært menn som tok de første skritt på ukjente veier uten andre våpen enn det store syn som sto for dem. Deres mål var forskjellige, men en ting hadde de alle til felles: at skrittet var det første, at veien var ny, at synet ikke var lånt og at svaret de møtte var – hat. De store skapende ånder – tenkerne, kunstnerne, vitenskapsmennene, oppfinnerne – sto alene mot sin tids menn. Hver ny tanke møtte motstand. Hver ny stor oppdagelse ble forhånet. Den første motor ble ansett som tåpelig. Flyet ble ansett for en umulighet. Vevemaskinen ble ansett som noe ondt. bedøvelse ble betraktet som syndig. men menn som ikke hadde lånt sin tanker, gikk videre. De kjempet, de led og de betalte. men de vant.

Ingen nyskaper ble drevet av trangen til å hjelpe sine brødre, for hans brødre avslo den gave han bød dem, og gaven ødela deres livs sløve vanegjengangeri. Hans sannhet var hans eneste motiv. Hans egen sannhet og hans eget arbeid for å virkeliggjøre den på hans egen måte. En symfoni, en bok, en maskin, en filosofi, et fly eller en bygning – det var hans mål og hans liv. Ikke de som leste eller hørte, kjørte i eller trodde på, fløy i eller bodde i de han skapte. selve skapergjerningen, ikke de som brukte resultatet. Skapergjerningen og ikke de fordeler andre kunne dra av den. Den skapergjerning som ga hans sannhet form. Han holdt på sannheten over alt og mot alle mennesker.

Hans syn, hans styrke og hans mot kom fra hans hånd. Men menneskets ånd er dets jeg. Den enhet som er dets bevissthet. Å tenke, føle, dømme, handle er funksjoner av et jeg.

Nyskaperne var ikke selviske. Det er hele hemmeligheten ved deres makt – at de var selvrådige; selvmotiverte, selvgenererte. En første årsak, en energikilde, en livskraft, den grunnleggende drivkraft. Nyskaperen tjente intet og ingen. Han hadde levd for seg selv. Og bare ved å leve for seg selv var han i stand til å skape de ting som utgjør menneskeslekten storhet. Slik er skapergjerningens natur.

Mennesket kan ikke leve uten sin tanke. Det kommer ubevæpnet til jorden. Hjernen er dets eneste våpen. Dyrene skaffer seg sin føde ved makt. mennesket har ingen klør eller horn og ingen stor muskelstyrke. det må skaffe seg sin føde ved planting og jakt. Planting forutsetter en tankeprosess. Jakt forutsetter våpen, og våpen – forutsetter en tankeprosess. Fra de enkleste livsbehov til de høyeste religiøse abstraksjoner, fra hjulet til skyskraperen – alt vi er og alt vi har, kommer fra en enkelt evne i mennesket – hjernens tankevirksomhet.

Men tanken er individets gave. det finnes ikke noe slik som en kollektiv tanke. Om en gruppe mennesker kommer til et resultat, er det bare et kompromiss eller et gjennomsnitt av de mage individuelle tanker. Det er en sekundær følge. Den grunnleggende gjerning – tankevirksomheten – må utføres av det enkelte menneske alene. Vi kan dele et måltid mellom mange, vi kan ikke fordøye i en kollektiv mage. Intet menneske kan bruke sine lunger til å puste for andre. Intet menneske kan bruke sin hjerne til å tenke for andre. Alle legemets og åndens funksjoner tilhører det enkelte menneske. de kan ikke deles eller overføres.

Vi arver andre menneskers tankeprodukter. Vi arver hjulet. Vi lager en vogn. Vognen blir til en bil. Bilen til et fly. Men gjennom hele utviklingen er det vi får bare sluttresultatet av deres tanke. Drivkraften er den skapende evne som tar dette sluttresultatet, bruker det og skaper et nytt trinn. Den skapende evne kan man ikke gi eller motta, dele eller bytte. Den tilhører det enkelte, individuelle menneske. Hva mennesket skaper, er den skapendes eiendom. Menneskene lærer av hverandre. Men all lærdom er bare en utveksling av materialer. Intet menneske kan gi andre evnene til å tenke. Men den evnen er likevel det eneste som sikrer vår fremtid. Mennesket får ikke noe på denne jord. Alt hva det trenger, må produseres. Og her står mennesket overfor det uunngåelige alternativet: Det kan bare leve på en av to måter – ved sin egen hjernes uavhengige arbeid – eller som en snylter som nærer seg ved andres egne tanker. Den selvstendige tanken å skape noe nytt. Snylteren møter naturen gjennom en mellommann.

Nyskaperens første tanke er å beseire naturen. Snylterens første tanke er å beseire andre mennesker.

Nyskaperen lever for sitt arbeid. Han trenger ikke andre mennesker. Hans livsmål ligger i ham selv. Snylteren lever på annen hånd. Han trenger andre. Andre blir hans sentrale motiv.

Nyskaperens første behov er uavhengighet. Hjernes tankevirksomhet kan ikke arbeide under noen form for tvang. Den kan ikke innskrenkes eller ofres eller underordnes noen andre hensyn. Den krever fullstendig uavhengighet i funksjon og i motiver. For den skapende er forholdet til andre mennesker av sekundær betydning. Snylterens første behov er å sikre sine forbindelser med andre mennesker for at han skal kunne nære seg av dem. Forholdet til andre kommer først for ham. Han hevder at mennesket lever for å tjene andre. Han preker altruisme. Altruisme er den lære som krever at mennesket skal leve for andre og stile andre over seg selv.

Intet menneske kan leve for andre. Det kan ikke dele sin ånd mer enn det kan dele sitt legeme. Men snylteren har brukt altruismen som et våpen i sin utbytting og har snudd opp ned på grunnlaget for menneskeslektens moralske prinsipper. Mennesket læres opp med alle de forestillinger som dreper nyskaperen. Mennesket lærer at avhengighet er en dyd.

Det mennesket som forsøker å leve for andre, er avhengig. Det er en parasitt i sine motiver og gjør dem det tjener til parasitter. Det er et forbehold som skaper gjensidig korrupsjon. Det er i sitt vesen umulig. Den som i virkelighetens verden står nærmest – mennesket som lever for å tjene andre – er slaven. Om fysisk slaveri er en vederstyggelighet, hvor langt mer vederstyggelig er ikke da tanken på åndelig slaveri? Slaven som er undertvunget, har en rest av ære. Han kan rose seg av å ha ytet motstand og av at han betrakter sine kår som et onde. Men det menneske som frivillig gjør seg selv til slave i kjærlighetens navn, er det laveste av alle vesener. Det skjemmer menneskets verdighet og det skjemmer kjærlighetens begrep. Men slik er altruismens vesen.

Mennesket har lært at den høyeste dyd ikke er å skape, men å gi. Men ingen kan gi noe som ikke er skapt. Skapergjerningen kommer først, fordelingen siden – ellers ville det ikke være noe å fordele. Nyskaperens behov er viktigere enn behovet hos dem som eventuelt nyter godt av hans bedrifter. Likevel lærer vi å beundre snylteren som deler de gaver han ikke selv har skapt, fremfor den som har gjort gaven mulig. Vi lovpriser veldedigheten. Vi trekker på skuldrene av skapergjerningen.

Mennesket har lært at dets første oppgave er å lette andres lidelser. Men lidelse er en sykdom. hvis man treffer sykdom på sin vei, søker man å gi lise og hjelp. Å gjøre det til det største kriterium på dyden er å gjøre lidelsen til det viktigste i livet. I så fall må mennesket ønske å se andre lide – så det selv kan være dydig. Slik er altruismens natur. Nyskaperen tenker ikke på sykdom, men på liv. Likevel har det skapende menneske utryddet den ene form for sykdom etter den andre, i menneskets legeme og ånd, og har gitt større lise lidelser enn noen altruist kunne tenke seg.

Mennesket har lært at det er en dyd å være enig med andre. Men det skapende menneske er det som ikke er enig. Mennesket har lært at det er en dyd å svømme med strømmen. Men det skapende menneske er det som går mot strømmen. Mennesket har lært at det er en dyd å stå sammen. Men det skapende menneske er det som står alene.

Mennesket har lært at ens ego er synonymt med det onde og at uselviskhet er den høyeste dyd. Men det skapende menneske er egoist i den absolutte betydning, og det uselviske menneske er det som ikke tenker eller føler eller dømmer eller handler. For dette er jegets funksjoner.

Her er det at den grunnleggende vranglære er farligst. Spørsmålet er blitt forvrengt, og mennesket har ikke lenger noe valg – eller noen frihet. Med godt og ondt som motsatte poler hadde det valget mellom to begreper – egoisme eller altruisme. Man mente at egoismen betydde at man ofret andre for seg selv. Og altruisme at man ofre seg elv for andre. Og dermed ble mennesket bundet uigjenkallelig til andre mennesker og hadde bare valget mellom to former for smerte – det kunne lide selv for andres skyld, eller påføre andre lidelser for sin egen skyld. Når man dessuten sa at mennesket måtte søke gleden i selvutslettelse, var ringen sluttet. mennesket ble tvunget til å godta masochismen som sitt ideal – fordi man truet ham med at sadismen var det eneste alternativ. Dette er det største bedrag som noen gang er begått mot menneskeheten. Det var denne devisen at avhengighet og lidelse ble foreviget som livets fundamentale sannheter.

Valget står ikke mellom å ofre seg selv eller å herske over andre. Valget står mellom avhengighet og uavhengighet. Nyskaperens lov eller snylterens lov. Det er det grunnleggende spørsmål. Det hviler på alternativet død eller liv. Nyskaperens lov bygger på alt som er nødvendig for en tanke som ikke kan leve. Alt som stammer fra menneskets uavhengige ego, er av det gode. Alt som stammer fra menneskets avhengighet av andre, er av det onde.

Egoisten i den absolutte betydning er ikke det menneske som ofrer andre. Han er et menneske som står over behovet for å bruke andre på noen som helst måte. Han funksjonerer ikke gjennom dem. De angår ham ikke på noen vesentlig måte. De angår ikke hans mål, hans tanke, hans begjær eller hans energikilde. Han eksisterer ikke for andre mennesker – og han ber ikke noe annet menneske eksistere for ham. Det er den eneste form for brorskap og gjensidig respekt som er mulig mellom mennesker.

Dyktighetsgraden varierer, men det grunnleggende prinsipp er alltid det samme: graden av et menneskes uavhengighet, initiativ og personlige kjærlighet til arbeidet bestemmer hans talent som arbeider og hans menneskeverd. Uavhengigheten er den eneste målestokk for menneskets kvalitet og verdi. Hva mennesket selv er og selv gjør, ikke hva det har eller ikke har gjort for andre. Det finnes ikke ingen erstatning for personlig verdighet. Det er ingen annen målestokk for den personlige verdighet enn uavhengigheten.

Når forholdet mellom mennesker e de skal være, er de ingen som ofrer seg for andre. En arkitekt trenger klienter, men han underordner ikke sitt arbeid under deres ønsker. De trenger ham, men de bestiller ikke et hus bare for å gi ham noe å gjøre. Mennesker utveksler arbeid ved fritt, gjensidig samtykke til gjensidig fordel, når deres personlige interesser stemmer overens og de begge ønsker å foreta utvekslingen. Hvis de ikke ønsker det, tvinges de ikke til å ha noe med hverandre å gjøre. De søker videre. Det er den eneste mulige form for samkvem mellom likemenn. Alt annet samkvem er som slavens forhold til herren, som offerets forhold til bøddelen.

Intet arbeid utføres kollektivt ved flertallsavgjørelse. Hvert skapende arbeid utføres under ledelse av en enkelt, individuell tanke. Arkitekten trenger mange menn til å bygge sitt hus. Men han ber dem ikke stemme over hans tegninger. De arbeider sammen av fri vilje og hver har sin frihet i sin rette funksjon. Arkitekten bruker stål, glass, betong som andre ha produsert. Men materialet er hverken mer eller mindre enn stål, glass og sement før han rører dem. Hva han gjør ut av dem, er hans individuelle produkt og hans individuelle eiendom. Det er den eneste form for det riktige samarbeid mellom mennesker.

Den første rett på jord er egoets rett. Menneskets første forpliktelse gjelder mennesket selv. Dets moralske lov sier at et aldri må la noe annet menneske bli det største mål. Dets moralske forpliktelse er å gjøre hva det ønsker, forutsatt at dets ønske ikke først og fremst er avhengig av andre mennesker. Dette gjelder for hele dets skapende evne, dets tenkning, dets arbeid. Men det gjelder ikke gangsteren, altruismen og diktatoren.

Et menneske tenker og arbeider alene. mennesket kan ikke røve, utbytte, herske – alene. Røveri, utbytting og herredømme forutsetter ofre. De medfører avhengighet. de er snylterens rette område.

De som hersker over menneskene, er ikke egoister. De skape intet. De eksisterer helt og holdent i og gjennom andre. Deres mål ligger i undersåttene, i og gjøre dem til slaver. De er like avhengige som tiggeren, sosialarbeideren og røveren. Avhengighetens form spiller ingen rolle.

Men mennesket har lært å betrakte snylterne – tyranner, keisere, diktatorer – som eksponenter for egoisemen. Ved dette bedrag fikk man det til å ødelegge egoet, i seg selv og andre. Hensikten med bedraget var å ødelegge de skapende mennesker. Eller legge dem i lenker. Hvilket betyr det samme. Fra historiens morgen har de to motstanderne stått ansikt til ansikt: nyskaperen og snylteren. Da den første nyskaperen oppfant hjulet, hadde snylteren sitt svar på rede hånd. Han oppfant altruismen.

Nyskaperen – fornektet, motarbeidet, forfulgte og utbyttet – gikk videre, førte utviklingen fremover og bar hele menneskeheten ved sin energi. Snylterens eneste bidrag til utviklingen var forhindringer. Kampen har et annet navn: Individet – mot kollektivet. Kollektivets – rasens, klassens, statens – «felles beste» ha alltid vært begrunnelsen og rettferdiggjørelsen for ethvert tyranni over mennesket gjennom hele dets historie. Alle historiens store redsler ble begått i et altruistisk motivs navn. Kan noen egoistisk handling måle seg med de blodbad som ble begått i altruismens navn? Ligger feilen i menneskenes hykleri eller i prinsippets natur? De uhyggeligste slaktere var de mest oppriktige. De trodde på det fullkomne samfunn som man skulle nå gjennom guillotinen og maskingeværet. Ingen tvilte på deres rett til å myrde, for de drepte i en altruistisk hensikt. Man gikk med på at mennesket må ofres for andre mennesker. Skuespillerne skifter, men tragediens forløp er det same. Et humant menneske som begynner med å erklære sin kjærlighet til menneskeheten og ender med et hav av blod. Det fortsetter og kommer til å fortsette så lenge menneskene tror at en gjerning er god hvis den e uselvisk. Den gir altruismen anledning til å handle og tvinger andre mennesker til å finne seg i det han gjør. Lederne for de kollektive bevegelser krever intet for seg selv. Men se på resultatet. Det eneste gode menneskene kan gjøre for hverandre og den eneste rette form for samkvem mellom dem er – ligg unna!

Howard Roark, arkitekt

Hva var StudLiB?  Les mer her!